Hvordan er det å komme til oss? Føler du deg velkommen? Føler du deg inkludert? Og det store spørsmålet – har du lyst til å komme igjen?

Arbeiderpartiet bygger på lange tradisjoner av samhold, solidaritet og kameratskap. Våre grunnleggende verdier er varme og inkluderende. Hvor flinke er vi til å ta vare på hverandre – gamle og nye? Hvordan tar vi imot de som kontakter oss og de nye vi verver – eller de vi ikke har sett på en stund?

Mange av oss er gamle i partiet og i arbeiderbevegelsen. Når vi går inn i et rom er det sikkert at vi treffer kjente: -Hei Solveig! -Rolf! Det var lenge siden! Så går vi bor til hverandre, slår oss ned og finner ut av hva som har skjedd siden sist. Hvordan er det å komme til oss hvis man ikke treffer kjente? Står du litt usikker innenfor døren? Ønsker de deg velkommen, eller styrter alle forbi med utstrakte hender – ”heei! Fikk du e-posten min!?” Blir du tatt med i samtalen, spør noen deg om hjelp med en kaffekanne eller hva du mener om temaet? Sier noen takk for i kveld og ber deg velkommen ved neste korsvei? Eller finner du jakka di og tusler ut helt ubemerket? Mens du gremmer deg over at du valgte møtet framfor ”Farmen”?

Vi har mange flinke ververe, men like viktig er det menneskelige møtet. En person som tar kontakt med oss, enten de har meldt seg inn eller ei – viser interesse for oss og det vi er opptatt av. En som har tatt steget ut i verden for å oppsøke oss og våre aktiviteter har allerede gått fra ”nei, jeg vil ikke være aktiv” til ”kanskje”. En som kommer til oss kommer med et ønske om å overbevises om å gå fra ”kanskje” til ”ja” – til at ”her er det fint å være – her treffer jeg likesinnede det er hyggelig og givende å være sammen med og å arbeide sammen med.” Det er det vår jobb å levere. Gjør vi ikke den jobben er vervingen forgjeves – dobbelt opp. Vi mister ikke bare et medlem, det blir en der ute som neppe lar seg verve igjen. En tapt mulighet.

I møter i lokallaga er det viktig at vi ønsker folk velkommen. Så hyggelig det er å komme et sted hvor du blir tatt i mot i døra; ”velkommen til oss!”. Å håndhilse er en fin skikk, men i hvert fall blikkontakt og et blidt nikk? Der er garderoben, der er toalettene. ”Helge, kanskje du kan hjelpe til å finne en ledig plass?” Første pausen er bøygen; er gjesten glemt allerede? Kanskje hun bare skal snike seg ut, og tilbringe resten av kvelden foran tv’n? Var det likt seg; ”nå skal vi ha litt kaffe og kaker, vil du være med på det? Det hadde vært hyggelig om du ville…” Avslutningen av kvelden er viktig: ”Det var hyggelig å se deg her. Neste møte er …. Da hadde det vært hyggelig om du ville komme”.

Trenger vi nye rutiner, trenger vi å ha en vert for møtene våre? Klarer vi oss uten? Å ha en vert kan være en hjelp når det er mye å tenke på, slik at vi får delt på oppgavene. En som skal gjøre den viktige oppgaven ha øyne (og hjerte) åpent, slik at vi ikke bare rekrutterer, men også beholder. En vertsoppgave kan gå på rundgang og noe man kan påta seg for enkelte møter. Som gjør det viktig at du kommer, selv om du ikke har verv.

Mange er flinke til å ta vare på hverandre. Av og til er det likevel nyttig å løfte blikket litt. Har vi (nok) fokus på det menneskelige? De som kommer til oss har et engasjement og en virkelyst de vil ha utløp for. Men det er mange lag og organisasjoner som ønsker flere frivillige hjerter og hender. Hvorfor skal de velge oss?

Fordi vi har verdiene om solidaritet og samhold. Og fordi vi lever dem.