Ved dagens fokus på liberal økonomisk teori skulle man kanskje tro at svaret er ja. Det rasjonelle argumentet er at folk i utgangspunktet ikke ønsker å jobbe, men at det er den økonomiske gevinsten nødvendiggjør jobb. Derfor vil arbeidslysten reduseres når kostnadene for ikke å jobbe reduseres ved hjelp av en vlferdsstat. Men komperative data mellom OECD-land har i lange tider vist at arbeidsviljen blant folk faktisk tenderer til å være størst i de landene som har størst offentlig sektor og størst omfordeling.

En artikkel av Knut Halvorsen i den nyeste utgaven av Tidsskrift for velferdsforskning, ser etter tegn på om arbeidsviljen i Norge endres over tid, da noen mener normer endrer seg saktere enn offentlige goder.

“Arbeidsvilje”, eller “arbeidsinvolvering” som Halvorsen bruker, er bl.a. målt ved påstanden “Jeg ville likt å ha lønnet arbeid selv om jeg ikke trengte pengene”, og er ment å ta opp i seg de kvalitetene ved arbeid som ikke kan måles i kroner og øre.

Ved å se på utviklingen fra 1989 til 2005, finner artikkelen ikke grunnlag for å konkludere at arbeidsviljen har blitt redusert. Mest oppsiktsvekkende er kanskje at det ikke er signifikante forskjeller mellom før- og etterkrigsårskull. Men forskjellen i arbeidsviljen mellom de som har jobb og hjemmeværende/arbeidsløse har økt noe, slik at forskjellene har blitt signifikante i 2005.

Når det gjelder hjemmeværende, peker Halvorsen på at en seleksjonseffekt kan ha spilt inn. Med andre ord kan denne tilværelsen være ønsket og ha blitt mer sosialt akseptert. For de arbeidsløse, viser liknende forskning at det er de langtidsledige som især mister noe av arbeidsmotivasjonen. Det tyder på at f.eks. kvalifiseringsprogrammet, designet til å tidlig fange opp unge arbeidsledige, er viktig. Uansett er endringene oer tid minimale.

Kort oppsummert undermineres derfor ikke arbeidsviljen av velferdsstaten. Verdien av arbeid kan altså vanskelig måles i bare kroner og øre. Men resultatet er ingen sovepute. Halvorsen peker bl.a. på at arbeidslinja og det brede politiske fokuset på arbeid som en forutsetning for velferdsstatens bærekraft kan fungere som en “vaksine” mot lavere arbeidsvilje.

Selv om forskning som denne referert over tilsier noe annet, snakker mange i det private og offentlige rom om at latskapen brer seg utover det ganske land. Er dette en myte konstruert av liberalinspirerte kampanjer som NHOs velferdsfelle? Hva mener du?

Det som har skjedd i EU og USA de seneste tiårene, hvor de aller rikeste har styrket sin økonomiske og politiske posisjon kraftig på bekostning av vanlig folk, kan best beskrives som en klassekamp. Eller finnes det finnes det noe bedre ord?

I flere land pågår det nå en drakamp om hvem som skal betale regningene for de enorme statslånene, om det skal være lånegiverne eller folk flest. Skal finansinstitusjonene avskrive tap på sine misligholdte utlån (slik det var vanlig tidligere) eller skal folket betale mer skatt og godta at både levestandard og offentlige tjenester reduseres?

Vi ser nå resultatene av den nyliberalistiske politiske ideologien og de tankemønstre som har fått dominere den vestlige verden etter at Margaret Thatcher ble statsminister i Storbritannia (1979-90) og Ronald Reagan president i USA (1981-89).

Mye av dette tankegodset er nå blitt en del av folks felles oppfatning – om ikke nødvendigvis av vår sunne fornuft – i en slik grad at politiske og økonomiske eksperimenter har blitt gjennomført i stor stil uten nærmere tanke på konsekvensene. Det er derfor på høy tid at vi vurderer om ord som frihet, fleksibilitet, konkurranse og demokrati, brukes i samfunnet med det innholdet vi vanligvis legger i dem.

Mange av oss tenker på ”frihet” som en personlig frihet og et avgjørende personlig gode. Men dessverre et frihetsbegrepet juridisk og i praksis utvidet til også å gjelde store aksjeselskaper og andre institusjonelle eiere, uten å ta hensyn til de store forskjeller i politisk og økonomisk makt. Gjennom konkurransen i et uregulert marked, gis de mektige muligheter til å dominere og undertrykke andre, uten å måtte ta menneskelige hensyn.

Den nyliberalistiske ideologien er ikke gjennomført på en sammenhengende og konsekvent politisk og økonomisk måte. Når økonomien ble overlatt til seg selv og statlig inngripen og regulering ble fjernet til beste for de rikeste, ble samtidig arbeidernes rettigheter svekket ved flytting av arbeidsplasser og press på lønninger (og kravet om fleksibilitet slår her ulikt ut). Mens de gjennomsnittlige reallønningene i USA har stått stille de seneste tiårene, har familien som eier Wal-Mart – et privat handelsselskap med en årsinntekt noe tilsvarende verdien av den totale årlige produksjonen i Norge – en samlet formue tilsvarende den fattigste tredjedelen av USAs befolkning, eller 100 millioner mennesker. I Norge har den rikeste ene prosenten snaue 10 prosent av samlet nettoinntekt i landet på vel 1.000 milliarder kroner. De fattigste ti prosentene deler 4 prosent denne inntekten.

Mens Vesten har gjeld og handelsunderskudd, har Kina industriproduksjon og pengene. Halvparten av USAs gjeld, eies av Kina. Godt betalte jobber i industrien er blitt erstattet med dårlig betalte (deltids) stillinger i varehandel og tjenesteyting (blant annet i store selskaper som ikke betaler skatt). Satsing på såkalt omdømme og bruk av andre fine ord, har erstattet investeringer i realøkonomien.

Gjeldsveksten i den vestlige verden er både for personer og stater blitt så stor (og forsterket av finanskrisen) at velferden og friheten er blitt svekket for et stadig større antall mennesker. Det man trodde var velstandsøkning, er i realiteten gjeldsøkning. Mens finansnæringen får statlig hjelp for å dekke de økonomiske tap den høyt betalte finanseliten selv er skyld i, ser det ut til at folk flest må klare seg selv.

En av de mest innflytelsesrike og omtalte bøkene som er skrevet om samfunnet vårt de siste årene, skal være Ricchard Wilkinsom og Kate Picket: _”Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle” (The Spirit Level)._ Res Publika 2011, 400 sider, kr 200. Boka kan kjøpes fra Res Publica

Uansett hvordan dette måtte være, bør boka leses av flere. På bokomslaget kan vi lese:

Hvorfor stoler briter mindre på hverandre enn nordmenn gjør? Hvorfor er det flere tenåringsmødre i USA enn i Frankrike? Hva er det som gjør at australierne er tykkere enn svenskene? Svaret er det samme på alle spørsmålene: økonomisk ulikhet.

Ulikhetens pris bygger på over 30 års empirisk forskning i rike land. Boka viser:
• At nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, fra vold til fedme – påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom.
• At jo større forskjell det er på fattige og rike i samfunnet, jo verre er det for alle – inkludert de rike.
• Hvordan vi kan finne gode løsninger og bevege oss mot en bedre, mer rettferdig framtid.

På side 385 i boka vises til hjemmesiden hvor vi kan laste ned bilder, en forelesning, korte sammendrag, svar på vanlige spørsmål og forslag til hvordan vi selv kan bidra. Blant annet finner vi en kort video: ”The Spirit Level explained… by puppets”.

Ellers vises til anmeldelser som kan leses på:

Argumentene i Ulikhetens pris. 26. august 2011.

Bevis for ulikhetens pris. Av Ali Esbati.
Trykt i Klassekampen 03.02.2010

Leder DN: Ulikhetens pris. Dagens Næringsliv. Publisert: 31.08.2011.

Når økonomer og media skriver om finanskrisen og finansmarkedet, virker det som om markedet består av noen slags guder som ikke må terges, men stelles pent med for å vinne deres tillit og velvilje. Ellers vil det gå fryktelig ille med både land og folk. Blir tilliten imidlertid for stor, kan også det gå galt, for da vil de overta kronene våre og sette arbeidsplassene i fare på den måten.

Men hva er nå dette ”finansmarkedet” og hvor mange aktører (spekulanter) er det i realiteten som styrer det? Er det ett hundre, tusen eller hvor mange disponerer så store pengebeholdninger (fond) og makt at de har avgjørende betydning for enkelte lands økonomi? Ifølge David Rothkopf består kjernegruppen av verdens mest innflytelsesrike internasjonale aktører av ca 6.000 personer (Superklassen. Den globale makteliten – hvilken verden skaper de? 2008).

Milton Friedman er den store guruen til bevegelsen for uhemmet kapitalisme – nyliberalismen – og har fått mye av æren for å ha laget spillereglene for vår tids hypermobile globale økonomi. Jo mer den globale økonomien følger Friedmans oppskrift på flytende rente, deregulerte priser og eksportorientert økonomi, dess mer sårbart blir det økonomiske systemet for kriser. Kriser som forsterket av valuttaspekulanter, kan føre til sammenbrudd for et lands økonomi og tvinge regjeringer til å følge hans (og EUs og IMFs) økonomiske råd/krav. Ved å skape eller utnytte kriser, mens folk lider under sjokket, blir det mulig å selge store deler av statens eiendom til private aktører, og gjøre ”reformene” permanente. (Noami Klein: Sjokkdoktrinen. Katastrofekapitalismens fremmars. 2007).

Man kan jo spørre seg om hva slags frihet dette er, når spekulanter ved uhemmet bruk av sin eindoms- og styringsrett og sine investeringer på finansbørsene, nærmest bare med noen enkle tastetrykk på PCen, kan gjøre millioner av mennesker arbeids- og husløse.

Men hva mener økonomer og media (og våre politikere) kan gjøres for å temme markedsuhyret? Lite, ser det ut til, så lenge troen på ”markedsgudene” og EUs fire friheter – fri bevegelse av kapital, varer, tjenester og mennesker – fortsatt er så dypt rotfestet at disse forutsetningene for den økonomiske krisen knapt diskuteres. (Verdens handelsorganisasjon – WTO – arbeider for mye av det samme som EU.) I de media jeg har sett, vises det nærmest bare ensidig til hva EU og IMF (Det internasjonale pengefondet) krever at landene skal gjøre.

Dette bekrefter hva James Fallows skriver i boken om hvordan media undergraver folkestyret. Når pressen blir kalt for den 4. statsmakt, skulle det bety at den bringer fram den informasjon folk trenger for å forstå de offentlige oppgaver. Men i stedet for å gjøre det lettere for folk å gjøre seg opp sin egen mening, gjør media det ofte vanskeligere. (Breaking the News. How the Media Undermine American Democracy. 1996).

Ytterligere inntektsvekst for de rikeste landene betyr stadig mindre for å bedre forholdene innen helse og velferd, mens veksten fører til ressurs-, miljø- og klimaproblemer (for det enkelte mennesket i samfunnet er helse og velferd imidlertid nær knyttet til dets inntekt).

Med overhengende fare for alvorlige sosiale problemer for millioner av mennesker og tilhørende sosial uro, skulle man tro at det var særdeles viktig at de store økonomiske problemene i verden nå ble drøftet fordomsfritt i full offentlighet, og helst satt i sammenheng med hvordan problemer innen miljø og klima kan løses.

Dag Ekelberg (NHO Service) hevder i innlegg i Sandefjords Blad, den 7. juli at man med 20 % konkurranseutsetting ville kunne frigjøre 34 millioner kroner ved å privatisere
kommunale tjenester.
Den aller største delen av utgifter innenfor kommunesektoren består av lønnsutgifter.
For å kunne komme med et «konkurransedyktig» anbud, slik NHO Service vil, må kostnader senkes. Reduksjonen kan kun komme fra produktet man leverer, dvs. kvaliteten på tjenesten, og lønnsbudsjettet. Det betyr enten færre ansatte eller lavere lønns- og pensjonsutgifter – eller begge deler.
Å tro at man kan effektivisere bort hele 34 millioner kroner fra det offentlige tilbudet i Sandefjord er ensbetydende med å si at de menneskene som i dag arbeider for å gi omsorg, service og tjenester til våre innbyggere ikke gjør en god nok jobb. Det er å undervurdere den jobben som gjøres daglig i vår kommune og det stemmer ikke!
I 2010 gikk Sandefjord kommune til topps blant landets kommuner, i en måling utført av Kommunal Rapport. Sandefjord ble kåret til landets beste kommune. Det betyr at de mer enn 3.000 ansatte i Sandefjord kommune yter gode tjenester til kommunens innbyggere.
Grunnleggende vel- ferdstjenester skal ikke privatiseres eller kommersialiseres. Ideelle aktører må få gode vilkår til å utføre tjenester på vegne av det offentlige. Innbyggernes behov, kvalitet og valgfrihet skal stå i sentrum når velferdstjenestene utvikles. Dette mener vi det offentlige er bedre i stand til enn kommersielle aktører som er opptatt av å oppnå overskudd. Kommersialisering av tjenestetilbudet er ikke svaret på morgendagens utfordringer. Vi mener at offentlige penger skal gå til offentlig velferd, ikke til kommersielle profitører!

Birgit Pettersen
Nestleder og bystyrekandidat
Sandefjord Arbeiderparti

I Sandefjords Blad 18. juni skriver Høyres Reidar Varmo at vi må “skape mer – ikke skatte mer”. Innlegget er ikke overraskende, da nedsettelse av skatter ligger til grunn i høyresidens politikk.

Mitt parti har som vane å sette skattekutt opp mot velferdsordninger som skole og helse. Skattekutt er velferdskutt. Men denne gangen vil jeg utfordre høyresiden på deres underliggende logikk: at lavere skatt betyr mer næring og høyere sysselsetting. Teorien holder ikke i den virkelige verden.

For det første er det ingen motsetning mellom relativt høy beskatning og arbeids/velferdsfaktorer. Land i OECD med relativt høy beskatning har generelt høyere produktivitet, mindre barnefattigdom, lavere spedbarnsdødelighet og høyere livstilfredshet. I tillegg er det nå en kjent sak at Norge har den laveste arbeidsledigheten i Europa.

Norsk skattepolitikk driver heller ikke vekk utsatte grupper fra arbeidslivet. Sammenlignet med England (middels skattenivå) og USA (lavt skattenivå), har vi færre arbeidsløse eldre og ungdom.

Om det eksisterer årsakssammenhenger mellom høy beskatning og andre faktorer, kan sikkert diskuteres. Men høyresiden kan ikke komme seg bort fra at relativt høy beskatning verken hemmer vekst eller andre faktorer som gjør det godt å jobbe og leve i Norge. Spesielt gjelder dette i krisetider, hvor betydningen av en sterk stat er viktig. Den liberalistiske teorien slår ikke an i den virkelige verden.

For det andre er det (dessverre) ikke slik at lavere skatt fører til økt skatteinngang. Disse teoretiske effektene er lagt inn i Frps alternative statsbudsjetter, slik at Siv Jensen og lokale representanter skal kunne tilby mer velferd og infrastruktur enn noe annet parti.

Etter advarsler fra hundrevis av økonomer, kuttet Bush skattene kraftig i løpet av sitt presidentskap nettopp med grunnlag i dynamisk skatt. Statens underskudd økte med 1,4 trillioner dollar. Pengene strømmet verken inn igjen i statskassa eller kom den enkelte til gode i noen nevneverdig grad. Det var storselskaper som profitterte og ulikhetene i samfunnet økte. Skattekuttene står igjen som et sosialeksperiment med følgende konklusjon: dynamiske skatteeffekter har uteblitt.

Det følger at vi må spørre oss hvorfor høyresidens logikk svikter i praksis. Et poeng er at arbeid også dreier seg om mennesker. Opplevelsen av meningsfylte dager og kombinasjon av jobb og fritid kan ikke bare måles i kroner og øre. Som Manifest Analyse skriver i en rapport: “beslutningen om hvor mange timer man skal arbeide er ganske annerledes fra den om å selge… sin brukte sykkel”.

Et annet poeng er at effektive fellesløsninger betyr høy produktivitet. God utdanning, kollektivløsninger, bredbånd og øvrig infrastruktur ligger til grunn i næringsvirksomheten. Mye er skattefinansiert.

Et tredje poeng er at skatt til en viss grad utjevner ulikheter. De siste årene har forskere funnet bevis på at ulikhet i seg selv kan føre til forverret helse, lav tillit til medmennesker, mindre sosial mobilitet og mer vold for å nevne noe. Altså faktorer som stikker kjepper i hjulene til et velfungerende samfunn.

Høyresiden appellerer til individualitet og egoisme når den snakker om skatt. Jeg vil gjøre det samme: jeg betaler min skatt med glede fordi det på sikt er best for meg!

Mange politikere, både lokalt og nasjonalt, vil, hvis velgerne gir dem mulighet til det, sette offentlige tjenester ut på anbud. Disse politikerne hevder at det vil redusere de offentlige utgifter og gi et minst like godt tilbud til brukerne. Denne påstanden er imidlertid lite dokumentert, og de negative konsekvenser forbigås i stillhet.

Offentlige anbud er i realiteten en måte å privatisere gevinstene til virksomhetenes eierne og fordele omkostningene og tapene blant de ansatte. Arbeidskraft er den store utgiftsposten i stell og pleie og den private omsorgsbransjen har demonstrert at det er prisen på arbeidskraft som det i stor grad konkurreres om i sykehjemsanbud. Overvåkningsorganet for EØS-avtalen, ESA, viser til avgjørelser i EU-domstolen som etter ESAs mening gjør det umulig for offentlige virksomheter å stille krav om tarifflønn når de legger oppdrag ut på anbud. Dommerne i Luxembourg har således bestemt at et av de mest effektive verktøyene mot sosial dumping ikke kan brukes for eksempel mot en fersk, privat vekstbransje med høy turnover, liten fagforeningstilknytning og stor grad av utenlandsk arbeidskraft.

Ved anbud skjer det ofte at private bedrifter med innskuddspensjon overtar driften fra offentlige virksomheter med dyrere ytelsespensjon. Men det burde da ikke være slik at private først og fremst vinner anbud ved å barbere pensjonen til bussjåfører og hjelpepleiere, som har fått dårligere pensjonsrettigheter fordi private aktører vinner kommunale anbud. Slikt tap av pensjonsrettigheter over natten kan for enkelte dreie seg om en million kroner, noe Høyesterett sier er fullt lovlig.

Når offentlige tjenester settes ut på anbud, har de offentlige oppdragsgivere fortsatt ansvaret, og selv om de stiller klare krav og fører streng kontroll, kan dette koste dyrt. Dertil er anbudsutlysning arbeidskrevende og kostbart, uten at det kan være så mye penger å spare forutsatt at det konkurreres på like vilkår med opprettholdelse av lønninger og pensjoner for de ansatte.

Ved utlysninger av anbud på bo- og omsorgstilbud blir taushetsbelagte opplysninger om personers diagnose, rusmisbruk og ytre kjennetegn gjort kjent for anbyderne; og de har også blitt offentliggjort og tilgjengelig for allmennheten, hvilket Datatilsynet med rette har kritisert.

Det ses også bort fra at demokrati ikke bare er en metode til å ta avgjørelser, det vil si at flertallet bestemmer; det innebærer også noen ufravikelige prinsipper som respekt for enkeltindividets – også offentlig ansattes – verdighet og eksistens.